Menigheten i Arendal har sine røtter tilbake til 1860-tallet, en tid der det å bryte med statskirken var både uvanlig og krevende. Et viktig vendepunkt kom vinteren 1867, trolig 3. mars, da åtte personer lot seg døpe ved Torjusholmen i Galtesund. Dåpen fant sted under krevende forhold med isflak i vannet, og markerte starten på en ny menighetsbevegelse i området.

Selve stiftelsen av menigheten regnes likevel til 14. august 1867. Da samlet 13 troende seg og dannet en kristen menighet. Kittil Kittelsen fra Asdal ble valgt som menighetens første forstander, og kort tid etter ble det holdt nattverdssamling.

Flere personer spilte en sentral rolle i etableringen. Den danske baptistmisjonæren Frederik L. Rymker, som tidligere hadde vært med på å starte Norges første baptistmenighet, var en viktig drivkraft. Også den norske predikanten Gotfred Hübert og den svenske predikanten O. B. Hanson bidro gjennom forkynnelse og dåp i området.

De første årene var preget av både vekst og utfordringer. Menigheten møtte motstand fra samfunnet og opplevde interne konflikter. Samtidig var det stor aktivitet med møter flere steder i Arendal-området, og flere mennesker sluttet seg til menigheten.

Blant de lokale pionerene finner vi Kittil Kittelsen og industrimannen Jørgen Johannesen, som blant annet bidro til å skaffe menigheten et av de første baptistiske forsamlingshusene i Norge. Likevel ble økonomien vanskelig, og i 1871 måtte forsamlingshuset selges. Dette førte også til at flere medlemmer emigrerte til Amerika.

Til tross for utfordringene fortsatte menigheten å eksistere, og innen 1880 var den registrert som dissentermenighet hos myndighetene.